Hva kan man si, når superhelten over alle superhelter ikke alltid har det så bra?

Jeg har gitt et løfte om å holde dere oppdatert på alt som skjer. Det inkluderer også doneringen, noe jeg gjør med glede! 29.250 kroner har kommet inn til nå! Jeg er blir like overrasket og rørt hver gang det plinger på vippsen på mobilen, eller noen fører over på konto. Så mye hjerterom!! Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne sende dere alle en privat melding. Jeg håper dere føler vår takknemlighet via denne siden og at dere føler dere trygge på at dere støtter en god sak. Den viktigste saken i vårt liv for øyeblikket <3



Mie Helen, som forstår det meste og følger nøye med på hva som skjer rundt denne bloggen, spurte meg om pappa ville glemme oss. Vi satt her i stuen til morgenen i dag og leste opp innleggene som er skrevet og kommentarene vi har fått. Mie Helen er engasjert og vil gjerne vite. Derfor har jeg valgt å gjøre det slik at jeg må godkjenne alle kommentarene som kommer, slik at jeg kan skåne henne for eventuelle unødvendige inntrykk. Heldigvis har det ikke vært noe slikt så langt :) 

Da vi hadde lest ferdig ble hun så tankefull. "Vil pappa glemme oss en dag, mamma?" spurte hun bekymret. Som mamma svarte jeg rett fra hjertet; "Selvsagt vil han ikke det. Han ser jo oss hver dag. Han glemmer aldri oss :)" - Og det er et ærlig svar. Jeg tror ikke han vil glemme oss rundt han, som er en del av hans hverdag. Men det gjør vondt å måtte svare på slike spørsmål. Vi ser jo at barna får med seg så mye mer enn det vi tror, vi bare ser det ikke før lenge etter det har skjedd - når barna selv sier noe som gjør oss oppmerksomme på det. Dette gjør at det er vanskelig å vite hvordan vi skal oppføre oss når barna er tilstede enkelte ganger. Selvsagt vil vi jo at de skal vite hva som skjer, men kanskje ikke alt. Kommunikasjonen mellom oss voksne her hjemme blir litt fryst til tider og det ser jo barna. Når noe planlagt går i glemmeboken har vi funnet ut at det er ingen vits å ta det opp. Det er glemt, i hvert fall fra Joakim sin side. Da blir det en sånn stillhet her hjemme, hvor jeg prøver å finne andre løsninger uten å "minne" han på hva vi egentlig hadde planlagt. Joakim blir tydelig berørt når han skjønner at han har glemt noe. Den feilen har jeg gjort mange ganger. Jeg tenker meg ikke helt om, også sier jeg noe som; "Men.. Skulle ikke vi egentlig..." Ofte kan han komme på det om jeg sier det i etterkant, men da blir han skuffet over seg selv. Det vil jeg jo ikke! Det er ikke greit å se på for noen av oss og i hvert fall ikke greit å føle ovenfor seg selv. 
Nei, vi ser at det fungerer bedre for oss og rett og slett ikke planlegge så mye. Hele denne familien er i en slags endringsprosess føler jeg. Hvor vi må tilpasse oss nye hverdagslige utfordringer og lære å leve med dem. Det vil jo ta tid - jeg skjønner det, men vi skal virkelig gjøre vårt beste! 

Man kan fort føle seg alene når man har det slik som dette. Vi har hverandre, og det er helt fantastisk! - Men man blir litt isolert og jeg personlig tar meg selv i å lure på om andre småbarnsfamilier med en forelder med MS har det slik som oss. Hvordan løser dere utfordringene som kommer? Velger dere bort enkelte kamper og fokuserer på de gode tingene i hverdagen, eller jobber dere aktivt med humpene i veien? Hva sier dere til barna? 

Hva kan man si, når superhelten over alle superhelter ikke alltid har det så bra? 



 - Mamma <3

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

altforpappa

altforpappa

28, Holmestrand

* Kontaktinformasjon: altforpappa@outlook.com. * Sparekonto: 1203.35.68493. * Vipps: 92085321. * Paypal: altforpappa@outlook.com * Facebook: https://www.facebook.com/altforpappa/ Selv det minste vil hjelpe i det største! <3

Kategorier

Arkiv

hits